hits

september 2014

Å rive Grünerløkka ut av Oslo, er å styre med en seksårings logikk

 

 
Å la Grünerløkka bli en egen by, blir å styre bydelen med en seksårings logikk.

Da skottene i forrige uke takket nei til å løsrive seg fra Storbritannia, fikk leder av bydelsutvalget på Grünerløkka, Per Østvold, en idé. Hva om Grünerløkka løsriver seg fra Oslo, og blir en egen by? Med eget politisk styre, som kan kontrollere innbyggernes økonomi helt og holdent.

Østvold forklarer at utspillet var humoristisk ment, men understreker at det har en alvorlig undertone. Og joda, det er sikkert humor, men ideen er så latterlig at det dessverre er vanskelig å få øye på den alvorlige undertonen. I alle fall er det vanskelig å ta den seriøst.

Les mer om Østvolds utspill her: - Grünerløkka er vanstyrt av vestkant-fiffen

For det Østvold foreslår, er å løse bydelens problemer med et pennestrøk. Å definere seg ut av en vanskelig situasjon, er aldri løsningen. Spør bare de barna som rømmer hjemmefra, fordi mamma og pappa ikke ville høre. Jeg gjorde det selv. Flere ganger da jeg var liten, pakket jeg med meg brødskive og yndlingsbamsen, og la i vei ut i gata. Rasende fordi mamma og pappa ikke lot meg få viljen min. Jeg var jo tross alt seks år, og med en seksårings logikk synes jeg godteri var bedre enn middag, leggetid var noe tullball og leker burde komme fra en dispenser på rommet mitt.

Angeren kom omtrent i det jeg gikk ut porten. For hvor skulle jeg egentlig gå? Hvor skulle jeg finne lekedispenseren, og hvor var godteriet jeg skulle ha istedenfor middag? Leggetid ville heldigvis raskt bli en saga blott, ettersom jeg var livredd for mørket, og neppe ville klare å sovne. Løsningen ble å snu, for å be om nåde i heimen. Tapet smakte ekstra bittert da jeg bokstavelig talt måtte krype tilbake og forklare at de hadde rett, jeg tok feil.

Østvolds forslag om å rive Bydel Grünerløkka ut av Oslo, minner om en seksårings logikk. Får jeg det ikke som jeg vil, ja, da rømmer jeg bare. Eventuelt må «noen» gi meg penger til å kjøpe det jeg vil. Imidlertid løses ikke problemene ved å rømme, de løses ved håndtering. En lekse de fleste av oss lærte en god stund før vi ble myndige.

Østvold gjør riktignok et forsøk på å gå inn i problemet.  Han påpeker at årsaken til det noe flåsete utspillet skylles fortvilelse over «den delte byen». Han mener forskjellene mellom øst og vest bare øker med det borgerlige byrådet, og mener derfor det ville vært bedre om Grünerløkka fikk styre sin egen økonomi. Alternativt må de få penger fra rikingene på vestkanten, i form av eiendomsskatt.

Slik han ser det ligger altså løsningen utenfor hans myndighet, og dermed må han enten få mer makt, eller mer penger.

Penger kunne nok løst en hel masse, og politisk makt er åpenbart fristende for alle som sysler med politikk. Det betyr ikke at disse to er eneste løsning. Spesielt i en by der ressursene er knappe, og det hvert eneste år må kuttes for å sørge for de mest prekære oppgavene, som bygging av skoler, barnehager og sykehjem, i møtet med den eksplosive befolkningsveksten.

Å endre levekårene i Oslo handler om politisk vilje, og som leder av bydelsutvalget, har Østvold en unik posisjon til å løfte fram sosiale ulikheter i sin egen bydel; en jobb han overhode ikke tar ansvar for når han resignerer, og hevder eneste løsning er mer penger eller mer makt. En slik handlingslammelse er en total ansvarsfraskrivelse, for en som leder en bydel med et budsjett på 1,4 milliarder kroner.

Så lenge politikken styres på ulike nivåer, vil det alltid oppstå konflikter. Mellom blå byråd og rød bydeler, eller omvendt.

Det betyr ikke at man i fire år kan sitte med hendene i fanget, og vente på en mulig bedring etter neste valg, når de på nivået over ikke gjør som de under vil. Politikk skapes ikke i et vakuum, det må diskusjon og uenighet til, og løsningene må finnes i den nåværende situasjonen, ikke om fire år, når makta kanskje ligger på andre hender.

Som de fleste andre byer har Oslo utfordringer. Hvert tredje barn i Gamle Oslo anses som fattig, annenhver kommunale bolig befinner seg i de tre bydelen i indre øst. Groruddalen og Søndre Nordstrand har skoler der det knapt finnes etnisk norske, og der integreringen ikke på langt nær har kommet langt nok.

Men å snakke om den delte byen er fryktelig defensivt. Selv bor jeg i Bydel Grünerløkka og jeg jobber i Bydel Gamle Oslo. Med egen bolig og inntektsbringende arbeid passer jeg nok ikke helt inn i den stakkarslige østkanten. Kanskje måtte jeg til og med betalt eiendomsskatt, om Østvolds modell hadde blitt en realitet. Jeg tror helst jeg ville flyttet ut av byen Grünerløkka, og inn i byen Oslo igjen, i så fall.

Jeg mener den beste løsningen for Oslo er å se på byen som en helhet. Å tro at Homansbyen og Holmenkollen skal være modell for alle deler av Oslo er en utopi, nettopp fordi vi skal ha plass til alle dem som bor her. Noen vil alltid være rikere enn andre. Noen vil ha gode jobber, mens andre vil være arbeidsledige. Noen er spreke nok til å løpe maraton, mens andre er så syke at de ikke kommer seg ut av døra. Seksåringer vil fortsette å rømme hjemmefra. Men en seksårings logikk kan ikke være modell for politiske ledere i en by på Oslos størrelse.

Oslo skal ha plass til alle, og vi skal kunne stole på at de vi har valgt til å skjøtte denne oppgaven, jobber for oss, i hele perioden de er valgt for. Da kan ikke eneste løsning være «stem annerledes neste gang, så skal vi se hva vi kan gjøre».

Vi skal pirke borti bygdedyret



«Røkla rotter seg sammen mot Oslo, det er bygdedyret mot hovedstaden», sier samfunnsdebatant Erling Fossen til dittOslo.no i dag.

Etter nærmere ti år i oslopressen er det vanskelig å si seg uenig. Oslo er byen alle elsker å hate.
Årsakene er mange, og konflikten mellom by og bygd er omtrent like gammel som nasjonen Norge. Konflikten i seg er det heller ikke noe i veien med, en debatt om hvem som skal få størst bit av kaka når statsbudsjettet skal fordeles, og hvor det er viktigst å satse på utvikling, har vi bare godt av.

Det som er trist, er at Oslo-folk ikke har noen tradisjon for å ta til motmæle, når hetsen fra bygdedyret blir som verst. Når det hevdes at Oslo kveler mangfoldet i Norge, og at alle som bor her bare kan holde kjeft, fordi de bor i hovedstaden og dermed har eget adgangskort til maktens korridorer, ja, da kan vi ikke sitte med bøyd hode, og beklage at våre hjem ligger geografisk nærmere Stortinget.

For det er nemlig ingen proporsjonalitet mellom geografisk avstand til Stortinget, og muligheten til å endre de politiske prioriteringene i Norge.

Det er feil at hovedstaden skal bli neglisjert, både på Stortinget og i riksmediene, og det ønsker dittOslo.no å gjøre noe med.

I går var det 700 år siden Oslo ble Norges hovedstad. 700 år som politisk og økonomisk sentrum i landet. Samtidig er Oslo Norges desidert største by, med sine snart 650.000 innbyggere. Den netto innflyttingen til byen tilsvarer omtrent et busslast med mennesker hver eneste dag, året rundt, og det er lite som tyder på at trenden er minkende, heller tvert imot. Oslo skal vokse ? folk vil gjerne bo her, selv om de ikke er født her. Her bor det folk fra alle steder i landet.

Kanskje ligger utfordringen nettopp her. Selv om byen er landets største, er det så få som faktisk er fra Oslo.

Selv har jeg osloblod i årene, ispedd litt østfolding. Likevel anser jeg meg i aller høyeste grad som en vaskekte osloborger. På farssiden er jeg da også det så langt tilbake jeg har klart å regne meg fram til. Jeg er født her, jeg har vokst opp her, jeg bor her og jeg elsker byen, nesten mer enn livet selv. Når jeg sier slikt i sosiale lag, må jeg forvente meg en skyllebøtte. Du skal liksom ikke komme her, og komme her, med det skvalderet om at Oslo er så fint. Jeg har jo fått alt rett opp i hendene, kun fordi det står Aker sykehus på fødselsattesten.

Er du fra Odda, Bodø eller Jæren derimot, forventes det at du skryter hjemstedet ditt opp i skyene, så og si uimotsagt, selv om du har valgt å forlate fødebyen, til fordel for hovedstaden, og gjort osloborger av deg.

Så hvorfor elsker du ikke Oslo?

I en sak publisert i Osloby i juni påpeker kulturredaktør i sørlandsavisa Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad, følgende: «det blir jo litt komisk når det er så mange oslofolk som hyller Oslo, når vi jo vet at det nesten bare er innflyttere der».

Hun får følge av politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik: «jeg vet ikke om oslofolk egentlig finnes. Innbyggerne her er fra andre landsdeler eller andre land».

Som om det er en motsetning mellom å være innvandrer eller innflytter, og å være osloborger. Det er jo nettopp det som er så misforstått. Oslo er byen med det store hjertet, byen som tar imot alle som vil bo her, ja, faktisk flere enn det foreløpig er plass til her. Den inkluderende byen, det er Oslo, det.
At mange reiser til fødestedet sitt for å feire jul, og etterlater byen litt folketom på julaften, det tåler vi som har slekta vår her, for vi vet jo at de kommer tilbake igjen.

Det eneste vi ber dem om, er at de forteller de der hjemme om hvor fint det er i Oslo. Hvor bra det er å bo her, og hvor godt de har blitt tatt imot, av folk her, enten det er innflyttere, innvandrere eller osloborgere gjennom generasjoner.

I dag er vi i dittOslo.no på lufta med en helt ny nettside. Vi skal fortsatt være en viktig lokalavis for Oslos befolkning, og vi har som ambisjon å være en foretrukken arena for lokal debatt. Samtidig er det viktig for oss å pirke borti bygdedyret. For Oslo er ikke bare et samlingssted for den politiske makta i Norge, den er hjemstedet og nærmiljøet til snart 650.000 mennesker. Tar man med alle de som har byen som sin nærmeste, er tallet opp i over en femtedel av landets borgere. De fortjener at noen snakker byen opp, og de fortjener representanter i nasjonalforsamlingen som tør å ta byen på alvor. Rikspolitikk handler om å gjøre det beste ut av våre felles ressurser, og det er god nasjonal politikk å sørge for en velfungerende hovedstad, enten det dreier seg om å bygge veier, kollektivtransport eller boliger. Derfor skal vi kjempe for Oslo.

#oslo #dittoslo #oslove